En utfordring ved å komme til Norge etter en stund borte er å forsøke å overblikke hva som er skjedd de siste månedene. Aftenposten gir bakgrunn for egne meninger om Lysbakken-saken.
La meg se om jeg har forstått dette riktig. Barne- og likestillingsdepartementet - kanskje ikke mest kjent for kvasse bidrag til norsk juss - har brutt anbudsregler. Statsråden tar ansvar og unnskylder, riktignok med en implisitt undertone som gjør at tilhøreren kan ledes til å tro at han selv egentlig ikke har gjort noe galt.
Men ansvaret tar han og fratrer jobben, formentlig en erkjennelse av ansvar (men altså kanskje ikke skyld). Så tiltrer han en ny jobb som partileder i det parti i Norge som mest trenger tillit. Lysbakken har altså fortsatt jobb. Det har ikke hans vara på Stortinget. Lysbakkens første valg er å sparke to av sine fremste støttespillere, Solheim og Aaland.
Så moralen synes å være at den anavarlige får jobb med utsikter, mens tre andre som ikke kan klandres, får sparken. Noen forventer endog at at Lysbakken skal få kunne komme tilbake som statsråd senere for et parti som dupper på sperregrensen.
Édith Cresson, Frankrikes første kvinnelige statsminister og senere EU kommisjonær, var borti noe liknende. Hun var "litt uforsiktig", i og for seg i flere sammenhenger, herunder i forhold til ungdomsorganisasjoner, men det var ansettelsen av en bekjent som felte henne. Uansett, en variant av nepotisme. Nå var riktignok Cresson nær pensjonsalder, men svanesangen var heller ikke akkurat karriérefremmende.
Nå er Europa faktisk strengere i forhold til utdeling av penger enn Norge. Det kan jo skyldes en erkjennelse av faren for nepotisme. Erkjenner egentlig Norge nepotisme som utfordring? Eller er Norge fortsatt like overbevist om at korrupsjon og andre uhumskheter er et utenlandsk fenomen?
