Lystmordere

Jakt er - i hvert fall i noen grad - naturforvaltning. Dessuten er ryper sinnssykt godt. Men selv om jeg pulveriserer leirduer på rekke og rad, er jeg ikke god nok. 

Første gang jeg skadeskjøt en rype, tittet den på meg som for å spørre hvorfor jeg ville drepe den. Jeg hadde ikke noe godt svar og måtte bare redde den ut av smerten. Etter det byttet jeg hagla med et kamera. All gleden var borte; over det å skyte, ikke over turen. Min venn Ole, derimot, er mer enn god. Hvis han ikke treffer, skyter han heller ikke. Og han gir seg ikke før han har funnet fuglen han har skutt. Hvis bestanden er lav, blir hagla hjemme. 

Ole er ikke i flertall.Om høsten går et tog av SUV'er fra Oslo vestkant mot fjellet. For et par år siden, da Ole og jeg krysset naboterrenget for å vurdere bestanden, kom et par karer mot oss. Vi så ham, men vestkantgutten var for pumpet opp på adrenalin og mordlyst til å registrere oss. Ladningen går rett over hodet oss. Rypa fløy videre, forhåpentlig uten bly i kroppen. Nå visste vi jo hvem han var, så vi forble høflige. Gutten har fin-fin jaktprøve, jaktkort, og masse dyrt utstyr. Men han har altså et adrenalinproblem. I øynene hans så jeg bare en skuffelse over ikke å ha drept. Det var ikke vakkert. Selv om han er god på leirduer, har han ikke noe i terrenget å gjøre. Ikke han, og ikke de fleste av kontorfolkene som gleder seg til å skyte småfugl.

"Jævla amatører", sa Ole. "Når jeg ser sånne, tenker jeg at det ville være bedre å avvikle hele jakta." Han har rett. Det å ta et liv er for alvorlig til å overlate det til amatører. Og rypebestanden der vi er, er ikke i nærheten av stor nok til å tillate masseavretting. Gi rypene fri noen år. 

Måtte det bli skikkelig drittvær gjennom hele jakta slik at amatørene blir sittende inne i hyttene sine med whisky og hodepine.